Høyesterett fastslår at bileier ikke er ansvarlig for låntakers parkeringsavgifter

1. Sakens bakgrunn

OnePark AS driver en rekke private parkeringsanlegg. I stedet for bommer, brukes teknologi for automatisk skiltgjenkjenning – såkalt ANPR-teknologi («Automatic Number Plate Recognition») – der kameraer registrerer bilens skiltnummer ved inn- og utkjøring. Kundene kan betale parkeringsavgiften på stedet, via app eller operatørens nettsted.  Dersom avgiften ikke er betalt innen 48 timer, sendes faktura til bilens registrerte eier. Riverty Norway AS kjøper slike ubetalte krav fra OnePark og påtar seg innkrevingen og kredittrisikoen. Selskapet oppgir at det i 2024 alene sendte ut 5,65 millioner fakturaer med et samlet beløp på 1,3 milliarder kroner.

Tesla Norway AS tilbyr gratis lånebil til kunder som leverer inn bilen til service eller reparasjon forventet å vare mer enn én dag. Kundene signerer en elektronisk låneavtale via Teslas app, og disponerer lånebilen mens bilen er på verksted. Tesla har normalt rundt 350 lånebiler i sirkulasjon daglig.

Over tid mottok Tesla et stort antall fakturaer fra Riverty for lånebiler som hadde stått parkert i OnePark-anlegg uten at låntakerne hadde betalt innen fristen. Tesla hadde i en periode betalt disse, men varslet i 2022 om at selskapet ikke lenger anså seg betalingsansvarlig: Registrert eier har ikke solidaransvar for ordinære parkeringsavgifter etter parkeringsforskriften, og Tesla var ikke fører av bilen.

Riverty stevnet Tesla for domstolene. Tvisten gjaldt 3 932 fakturaer med et samlet krav på kr 1 026 134,25. Prinsipalt krevde Riverty at Tesla ble dømt til å betale beløpet; subsidiært krevde Riverty dom for at Tesla pliktet å utlevere navn og adresse på de aktuelle førerne.

Oslo tingrett ga i september 2024 delvis medhold til Riverty, men Tesla anket. Borgarting lagmannsrett frifant Tesla i september 2025. Riverty anket videre til Høyesterett.

2. Partenes anførsler

Riverty anførte at Tesla var part i parkeringsavtalene fordi låntakerne ved å kjøre inn på avgiftsbelagte plasser opptrådte på Teslas vegne. Det ble særlig vist til ulovfestede prinsipper om tillits- og kombinasjonsfullmakt: parkeringsselskapene hadde en berettiget forventning om at sjåfører av Teslas registrerte biler inngikk parkeringsavtaler for Teslas regning. Riverty anførte videre at Tesla i det minste hadde en erstatningsrettslig plikt til å utlevere førernes identitet, fordi Tesla – ved å låne ut biler og unnlate å informere om hvem som brukte dem – medvirket til Rivertys tap.

Tesla imøtegikk dette og anførte at sjåførene inngikk parkeringsavtalene i eget navn, ikke på Teslas vegne. Bilens skiltnummer er registrert av offentlige kontrollhensyn, ikke for å legitimere privatrettslige avtaler. Tesla hadde dessuten uttrykkelig varslet Riverty om at betalingsansvar ikke ville bli akseptert. Hva gjelder utlevering av kundeopplysninger, viste Tesla til at slik utlevering ville stride mot GDPR, og at Tesla hadde legitime grunner til å beskytte sine kunders personopplysninger.

3. Høyesteretts vurdering

Høyesterett drøftet ansvarsspørsmålet ut fra h.h.v. en avtalerettslig og en erstatningsrettslig tilnærming.

3.1 Spørsmålet om avtalebinding

Høyesterett fastslo at parkeringsavtaler som utgangspunkt inngås i eget navn av den som parkerer. For at Tesla som registrert eier skulle bli bundet, måtte det foreligge en fullmakt som ga sjåføren legitimasjon til å handle på Teslas vegne.

Retten tok utgangspunkt i de ulovfestede prinsippene om tillits- og kombinasjonsfullmakt, slik disse er utviklet i blant annet Optimogården-dommen (Rt-2011-410) og Bremanger-dommen (HR-2016-476-A). Det sentrale spørsmålet var om Tesla hadde bidratt til å gi parkeringsselskapet en berettiget forventning om at sjåføren opptrådte på Teslas vegne.

Høyesterett besvarte dette spørsmålet benektende. Registrering i motorvognregisteret er pålagt etter vegtrafikkloven for offentlige kontrollformål og er ikke innrettet mot privatrettslige avtaler. Et registreringsnummer kan ikke sammenliknes med en ordreseddel eller lignende dokument som er utstedt nettopp for å gi en representant fullmakt. Parkering skjer normalt i sjåførens interesse, og bileieren har begrenset kontroll med hva sjåføren foretar seg. At sjåføren er ukjent ved automatisk skiltgjenkjenning, skaper et praktisk innkrevingsbehov for parkeringsselskapet – men det gir ikke grunnlag for å tro at eieren har ønsket å inngå en parkeringsavtale.

Høyesterett konkluderte etter dette med at Tesla ikke var avtalemessig bundet, og bemerket dessuten at en eventuell fullmakt uansett måtte anses trukket tilbake etter at Tesla hadde varslet Riverty om at betalingsansvar ikke ville bli akseptert.

3.2 Spørsmålet om erstatningsplikt og opplysningsplikt

Riverty anførte subsidiært at Tesla var ansvarlig på erstatningsrettslig grunnlag for ikke å ha

forebygget Rivertys tap, og at Tesla hadde plikt til å utlevere førernes identitet. Grunnlaget var alminnelige lojalitetsprinsipper, blant annet slik de kommer til uttrykk i Rt-1974-905 (befalsmessedommen).

Høyesterett understreket at det utenfor kontraktsforhold ikke gjelder noen generell plikt til å vareta andres formuesinteresser, jf. også HR-2025-1115-A Rambøll og HR-2024-990-A Edison. En slik plikt kan etter omstendighetene oppstå på grunnlag av lojalitetsbetraktninger, men terskelen er høy.

Retten fant at Tesla ikke var i en posisjon som begrunnet en slik forpliktelse overfor Riverty. I motsetning til forsvaret i befalsmessedommen hadde Tesla ingen interesse i at låntakerne inngikk parkeringsavtaler, og ingen mulighet til å kontrollere hvilke avtaler som ble inngått. Tesla ble først kjent med parkeringen da fakturaen fra Riverty ankom. Det at Tesla tidligere hadde betalt fakturaene og hadde korrespondert med Riverty om betalingsrutiner, ga i høyden grunnlag for en plikt til å varsle om at man ikke lenger ville betale – og dette varselet hadde Tesla faktisk gitt.

Høyesterett vurderte også om Tesla hadde en særlig plikt til å utlevere kundeopplysninger fordi Riverty trengte dem for å håndheve sine krav mot de faktiske førerne. Retten pekte på at en slik opplysningsplikt forutsetter tungtveiende grunner, og at utlevering av personopplysninger i tillegg ville kreve at kravene i GDPR er oppfylt. På den ene siden hadde Riverty et legitimt behov for opplysningene, men dette behovet kunne ivaretas gjennom reglene om bevissikring etter tvisteloven kapittel 28. På den andre siden ville utleveringen påføre Tesla betydelige kostnader til personvernvurderinger, varsling av berørte kunder og behandling av eventuelle innsigelser. Utlevering av kundeopplysninger ville dessuten kunne skade Teslas kundeforhold og omdømme.

Etter en samlet interesseavveining fant Høyesterett at det ikke forelå tilstrekkelig tungtveiende grunner til å pålegge Tesla opplysningsplikt.

4. Dommens betydning

Etter dette forkastet Høyesterett anken enstemmig, og Tesla ble frifunnet for alle krav.  Dermed avklarer dommen en rekke praktisk viktige rettsspørsmål:

a) Bileiere er som hovedregel ikke ansvarlige for låntakeres parkeringsavgift

Det er ingen hjemmel – verken i parkeringsforskriften, avtalerettslige fullmaktsprinsipper eller ulovfestede erstatningsrettslige normer – for å holde registrert eier ansvarlig når en annen person har stått for parkeringen.

b) Automatisk skiltgjenkjenning gir ikke grunnlag for fullmakt

Det faktum at parkeringsanlegg registrerer bilens skiltnummer og fakturer registrert eier, gir ikke parkeringsselskapene en berettiget forventning om at eieren har forpliktet seg som avtalepart. Høyesterett understreker at bilregistreringen er et offentlig kontrollverktøy, ikke et fullmaktsdokument.

c) Ingen generell plikt til å utlevere kundeidentitet

Bileier plikter ikke å oppgi hvem som har benyttet bilen, slik at et parkeringsselskap kan fakturere føreren direkte. Personvernhensyn, kostnader og skade på kundeforholdet er relevante mothensyn som kan avskjære en slik plikt.

Høyesterett erkjente at manglende mulighet til å inndrive parkeringskrav kan virke uheldig dersom det fører til at ANPR-teknologien fases ut. Retten understreket imidlertid at det er opp til lovgiver å ta stilling til om, og på hvilke vilkår, tilgang til opplysninger bør gis i slike situasjoner.

Dommen har praktisk relevans for en rekke aktører, som f.eks. bilforhandlere og verksteder med lånebilordninger, bilutleiefirmaer, bedrifter med firmabilflåter, og ikke minst parkeringsselskaper og inkassoforetak som baserer seg på ANPR-teknologi. Disse bør nå vurdere om det er behov for endringer i vilkår, faktureringsrutiner eller innkrevingsstrategier.

Dommen kan leses her.

 

• Thor Harald Eike (H)
• Lise M. Østensjø Waage