Høyesterett med prinsipielle føringer for avtaletolkning og krav til lojalitet i profesjonelle avtaleforhold

Kort om saken

Det rettslige spørsmålet i saken var om Dural hadde brutt en eksklusivitetsforpliktelse og/eller den ulovfestede lojalitetsplikten i en langvarig leverandøravtale med Isola ved å innlede et parallelt samarbeid med konkurrenten TeMa.  Høyesterett kom til at avtalen sikret Dural en rett til å kjøpe øvrige produkter så lenge volumforpliktelsen mot Isola ble oppfylt, og at avtalen med Isloa ikke inneholdt en eksklusivitetsforpliktelse. Det ble heller ikke ansett bevist at partene hadde en felles avtaleforståelse som avvek fra dette.

Isola hevdet at Dural hadde opptrådt illojalt ved forhandlinger med TeMa og ved senere bruk av Isolas varemerke. Høyesterett konkluderte imidlertid med at handlingene verken brøt med objektive avtaleforpliktelser eller den generelle lojalitetsplikten etter avtalen, gitt avtalens åpne regulering og partenes profesjonelle forhold.

I og med at Dural dermed ikke hadde gjort seg skyldig i noe «vesentlig mislighold» av sine plikter i h.t. alminnelige avtalerettslige regler, var vilkårene for heving ikke til stede.

De prinsipielle sidene av saken

Saken reiste viktige prinsipielle spørsmål som har generell betydning langt ut over den aktuelle dommen.  Disse knytter seg til Høyesteretts gjennomgang av rettsreglene for den objektive avtaletolkningen, og den samlede gjennom­gangen av de materielle kravene knyttet til den ulovfestede lojalitetsplikten.

Objektiv avtaletolkning

Høyesterett understreket prinsipielt at profesjonelle kontrakter som hovedregel skal tolkes objektivt og at det skal legges stor vekt på avtalens ordlyd.  Det sentrale er hva avtaleteksten gir uttrykk for, sett «gjennom brillene» til en fornuftig aktør i samme situasjon.  Med dette stadfester Høyesterett en sikker linje i rettspraksis.

En av dommene det ble henvist til som støtte for dette standpunktet var Rt-2002-1155 (Hansa Borg), hvor Høyesterett uttalte: «At prinsippet om objektiv fortolkning har særlig styrke i avtaler mellom næringsdrivende, understrekes av forretningslivets behov for sikkerhet og forutberegnelighet, som åpenbart fremmes best av en tolkning basert på objektive, tilgjengelige elementer.».  Denne prinsipielle tilnærmingen ble også understreket i Rt-2003-1132 (Norrønafly), hvor Høyesterett gjenga uttalelsene i Hansa-Borg-dommen, samtidig som det ble presisert at også subjektive forhold kunne ha en viss vekt i tolkingen: «Subjektive momenter ved fortolkningen kan imidlertid også i næringslivets kontrakter føre til en annen forståelse enn det som følger av kontraktens ordlyd. I de tilfeller det kan påvises at kontraktspartene har hatt en felles forståelse som avviker fra en naturlig forståelse av kontrakten, må den omforente forståelse legges til grunn. Det kreves i slike tilfeller relativt klare holdepunkter for at partene har vært enige om en avvikende forståelse.»  Endelig viste Høyesterett til dommen i Rt-2011-1553 (Bergen Group), hvor det ble fremholdt at «Kontrakter og andre avtaledokumenter mellom profesjonelle næringsdrivende må i utgangspunktet fortolkes objektivt, jf. blant annet Rt-2003-1132 avsnitt 34 med videre henvisninger og Rt-2005-1447 avsnitt 32 hvor det fremheves at når en bank har avtalt at den skal garantere som selvskyldner overfor en næringsdrivende, må garantidokumentet undergis en objektiv tolking hvor ordbruken er vesentlig.» Det ble presisert at «Dersom det er klart at partene hadde en felles forståelse av teksten i et avtaledokument, kan den vanligvis legges til grunn uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på tolkingen av ordlyden.»

I tråd med disse føringene fra tidligere praksis, ga Høyesterett i HR-2026-280-A parten som hevder en tolkning i strid med den naturlige – objektive – ordlyden bevisbyrden for å sannsynliggjøre en felles partsforståelse for dette på avtaletidspunktet.  Dersom det ikke lar seg gjøre å fremlegge slike bevis, faller man tilbake på den objektive ordlyden.  Hver part bærer altså selv risikoen for sine forutsetninger, hvis disse ikke var (gjort) synbare for motparten.

Høyesterett presiserer at formålet med avtalen, systembetraktninger og kontekstuelle momenter fortsatt har betydning, i tillegg til at lojalitetshensyn vil kunne trekkes inn i tolkingen, men at hovedvekten ligger på ordlyden.  I så måte ble argumentasjonen understøttet av en henvisning til retningslinjene for avtaletolkning i CISG art. 8, som innebærer at også internasjonale tolkningsnormer trekker i retning av en objektiv målestokk («reasonable person»).

Den ulovfestede lojalitetsplikten

I fortsettelsen av det alminnelige utgangspunktet om objektiv avtaletolkning slo Høyesterett fast at det i norsk kontraktsrett også gjelder et objektivt krav «til aktsom og lojal opptreden i avtaleforhold ikke bare ved stiftelsen, men så lenge forpliktelsen består».  Denne plikten har sin solide forankring i ensartet rettspraksis fra Høyesterett, særlig på 2000-tallet.

Høyesterett fremholdt at lojalitetsplikten i sin alminnelige form kan ha tre forankringer:

• lovbestemmelser (f.eks. agenturloven § 5 og avtaleloven §§ 33 og 36),
• uttrykkelige lojalitets- eller eksklusivitetsklausuler i avtalen selv, eller
• et ulovfestet krav til lojal og aktsom opptreden (minstestandard) som gjelder underforstått i alle kontraktsforhold, jfr. eksempelvis Rt-2004-1256 hvor Høyesterett la til grunn at partene «hadde utvilsomt etter kontrakten en lojalitetsplikt overfor hverandre til å medvirke til at styret ga sitt samtykke».

Dette innebærer altså at lojalitetskravet ikke bare er av betydning som et objektivt prinsipp for tolkning av avtaler, men også vil kunne «utgjøre et selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter mellom avtalepartene.

Ifølge Høyesterett er lojalitetsforpliktelsen i avtaleforhold så vidt grunnleggende at partene til en viss grad også er forpliktet til å ivareta den andre partens interesser, selv om dette skulle gå på bekostning av ens egne interesser. Dette begrunnes i at et sentralt formål bak lojalitetsprinsippet er «å sikre forutsigbarhet, hindre rettsmisbruk, begrense konflikter og skade og fremme aktivitet og tillit i kontraktsforholdet».

Det sier seg selv at disse forpliktelsene må ha visse begrensninger, og Høyesterett presiserer at prinsippet om lojalitet må «balanserast mot prinsippa om kontraktsfridom og rettsvisse».  Rekkevidden vil variere fra avtale til avtale, og når prinsippet ikke er nedfelt i et materielt regelverk er det partenes individuelle kontraktsforhold som utgjør grunnlaget.  Da må vurderingen ikke bare relateres til teksten, men også til partenes relasjon, historikk og opptreden overfor hverandre i videre forstand. Høyesterett presiserte at «sentralt står de rimelige forventinger til den andre partens opptreden som avtaleforholdet samlet sett har skapt.»

Enkelte forhold vi skjerpe partenes lojalitetsforpliktelser og eventuelt legge en skjerpet plikt på den ene parten, typisk avtaler som forener partene i et samarbeid om et felles mål, langvarige avtaleforhold, avtaleforhold som går ut på å ivareta den ene partens interesser og avtaler med spesielle partskonstellasjoner (nærstående eller skjevt styrkeforhold). Motsatt understreket Høyesterett at det i forretningsmessige og mer profesjonelle avtaleforhold må «forventes at partene selv identifiserer og avtalefester de sentrale rettighetene og pliktene som skal gjelde dem imellom. Har de blitt enige om en viss byrde- og risikofordeling, ligger det ikke til rette for å endre den med henvisning til lojalitetsplikten.» Her fremholdt Høyesterett at «de forretningsmessige vurderingene ligger til partene og ikke til domstolene. Skal avtalen endres, må det i tilfelle skje med hjemmel i avtaleloven § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Lojalitetspliktens funksjon er først og fremst å utfylle avtalen der den er taus.»

Høyesterett trekker altså en klar grense mot å bruke lojalitetsplikten som grunnlag for en omkamp om allerede forhandlet risiko- og byrdefordeling.  Lojalitetprinsippet kan utfylle der kontrakten er taus eller uklar, men skal normalt ikke «settes inn som brekkstang» for å omskrive klare vilkår.

Oppsummert innebærer Høyesteretts anvisninger i HR-2026-280-A at den nærmere fastleggingen av hva lojalitetsplikten innebærer i det enkelte avtaleforholdet, må bli konkret. Det sentrale i vurderingen vil være hvilke rimelige forventninger til lojal opptreden som er skapt, og det vil variere fra avtaleforhold til avtaleforhold hvilke rettigheter og plikter som kan utledes, og også hvor høye krav til lojalitet som kan oppstilles.

Hva innebærer dommen i praksis for næringslivet?

Dersom man skal forsøke å trekke ut noe praktisk lærdom ut av Høyesteretts dom, vil det være sterkt å anbefale at profesjonelle næringslivsaktører legger ressurser i en mest mulig presis og uttømmende regulering av grunnleggende elementer i avtaleforholdet.  Domspremissene viser at profesjonelle parter i mindre grad enn privatpersoner kan forvente at man skal få «hjelp» av lojalitets­standarden dersom avtalen som sådan er klar, og risikofordeling, eksklusivitet, informasjonsplikt mv. bør derfor avtales eksplisitt.

Dommen skjerper bevisbyrden hvor det gjøres gjeldende at avtalen har et annet materielt innhold enn det som følger direkte av ordlyden.  Påstander om avvikende felles forståelse må sannsynliggjøres med klare, samtidige holdepunkter, så som skriftlig korrespondanse, møtereferater mv.  I mangel av slike bevis vil domstolene som hovedregel legge den objektive ordlyden til grunn.

Høyesterett bekrefter lojalitetspliktens eksistens og betydning, særlig i langvarige og asymmetriske relasjoner.  Prinsippet kan gi grunnlag for misligholds­beføyelser og erstatning der avtalen er taus og motpartens opptreden «i urimelig grad undergraver» den ene partens interesser.  Samtidig er Høyesterett klar på at lojalitetsprinsippet har en yttergrense og normalt ikke kan overstyre uttrykkelige avtalevilkår.  Her vil man være henvist til i stedet å bruke bestemmelser som avtl. §§ 33 og 36, eventuelt læren om «bristende forutsetninger» som grunnlag for revisjon av de avtalte forpliktelsene.

 Oppsummert presiserer altså HR-2026-280-A at prinsippet om objektiv avtaletolkning innebærer at ordlyden normalt er enerådende i profesjonelle kontrakter.  Videre at kravet til partenes gjensidige lojalitetsplikt vil være en sentral, fleksibel og ulovfestet norm også i ethvert profesjonelt avtaleforhold, men med begrenset rekkevidde når partene har regulert forholdet klart i avtalen.  Partene og deres profesjonelle rådgivere må følgelig legge stor vekt på å sikre en mest mulig presis og tydelig kontraktsutforming, og være seg bevisst at lojalitetsplikten kan slå inn på deler der avtalen er taus eller uklar.

• Thor Harald Eike (H)