Ny dom fra Høyesterett med anvisninger om krav til fremdrift i byggesaker

HR-2025-1840-A

En husbygger i Sande i Vestfold fikk tillatelse til å oppføre ny bolig i 2001. I 2014 mente kommunen at byggetillatelsen hadde falt bort etter plan- og bygningsloven 1985 § 96, fordi det etter 13 år bare var  utført grunnarbeider på tomten, og fordi arbeidet var innstilt.  Som følge av dette ga kommunen pålegg til husbyggeren om å tilbakeføre tomten til opprinnelig tilstand.

Etter at husbyggeren ikke etterkom pålegget, ila kommunen ham tvangsmulkt. Husbyggeren betalte imidlertid ikke mulkten, og da kommunen fremmet sak for tvangsfullbyrdelse anla han søksmål om gyldigheten.

For domstolene var spørsmålet om fremdriften i byggearbeidene var tilstrekkelig til å hindre bortfall av tillatelsen. I så fall var kommunens pålegg og tvangsmulkten ugyldig.

I motsetning til lagmannsretten kom en samlet Høyesterett til at loven ikke krever at husbyggingen må gjennomføres innen rimelig tid for at tillatelsen ikke skal falle bort. Et flertall på tre dommere mente lovhjemmelen krevet at det, for å unngå at arbeidet regnes som innstilt, er tilstrekkelig å utføre arbeid som i løpet av en toårsperiode gir et reelt bidrag til fremdrift og fullføring av tiltaket.  Samtidig ble det avklart at det i denne forbindelse må sees bort fra arbeid uten nevneverdig betydning. Ettersom husbyggeren oppfylte dette kravet, var tillatelsen ikke falt bort.

Et mindretall på to dommere mente av loven stiller noe strengere krav til fremdrift, slik at det i løpet av en toårsperiode må utføres arbeider som ikke er av uvesentlig omfang.  Denne argumentasjonen ble imidlertid nedstemt av flertallet.

Les dommen her.