Ny Høyesterettsdom om daglig leders (enestyre) personlige ansvar ved uriktige opplysninger om selskapets betalingsevne

Saken gjaldt et selskap i byggebransjen, som sommeren 2022 bestilte varer på kreditt til et konkret prosjekt. Leverandøren stilte spørsmål om selskapets finansiering, og daglig leder bekreftet at denne var i orden. Varene ble deretter levert og fakturert.

Betaling uteble, og det ble etter hvert klart at selskapet hadde betydelige økonomiske problemer. Driften ble stanset høsten 2022, og selskapet ble slått konkurs i januar 2023. Insolvensen ble senere antatt å ha inntrådt allerede i 2021.   Leverandøren tok ut søksmål mot den daglige lederen personlig. Tingretten frifant, men lagmannsretten dømte lederen til å erstatte tapet. Saken ble deretter brakt inn for Høyesterett.

Partenes anførsler

Den daglige lederen anførte i hovedsak at aksjeselskapsformen bygger på ansvarsbegrensning, og at det kreves «noe spesielt» for å etablere personlig ansvar.  Ansvar må vurderes ut fra situasjonen på handlingstidspunktet, og det må være adgang til å forsøke å redde virksomheten, selv ved økonomiske problemer, uten å risikere personlig ansvar.

Vareleverandøren anførte på sin side at selskapet og dets ledelse har opplysningsplikt overfor medkontrahenter ved økonomiske problemer.  Det ble gjort gjeldende at den daglige lederen opptrådte uforsvarlig ved å bestille varer på kreditt i en insolvent situasjon og uten en realistisk betalingsplan.  Uansett mente leverandøren at det forelå ansvar fordi det ble gitt positivt uriktige opplysninger om betalingsevnen.

Høyesteretts drøftelse og begrunnelse

Høyesterett tok utgangspunkt i aksjeloven § 17-1 og tidligere praksis, særlig HR-2017-2375-A (Ulvesund), hvor det fremgår at personlig ansvar beror på en konkret culpavurdering.  Retten fremhevet at selskapet etter omstendighetene har plikt til å opplyse om sviktende betalingsevne overfor kontraktsparter. Samtidig ble det understreket at ledelsen har et visst handlingsrom til å forsøke å redde virksomheten.

I den konkrete vurderingen la Høyesterett til grunn at selskapet var insolvent allerede da bestillingen ble gjort, og at den daglige lederen hadde svak økonomisk kontroll og manglet realistiske planer. Dette talte i retning av ansvar.  Høyesterett fant det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til om disse forholdene alene var tilstrekkelige. Det avgjørende var at leverandøren eksplisitt spurte om finansieringen, og at lederen svarte:
«Finans er ok, det skal du ikke bekymre deg for».  Dette svaret ble ansett klart villedende.  Høyesterett uttalte at det ligger i kjernen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold å avstå fra å gi uriktige eller villedende opplysninger. Brudd på denne plikten, forsettlig eller uaktsomt, innebærer et nærliggende grunnlag for ansvar.

Videre ble det lagt til grunn at leverandøren ikke ville ha inngått avtalen dersom korrekt informasjon var gitt. Årsakssammenheng og økonomisk tap var dermed oppfylt.

På denne bakgrunn konkluderte Høyesterett med at den daglige lederen var personlig erstatningsansvarlig, og anken ble forkastet.

Prinsipielle slutninger

Dommen gir flere viktige avklaringer.

For det første slås det fast at opplysningsplikten har en kjernefunksjon i ethvert kontraktsforhold ved at det er et grunnleggende krav at parten ikke gir uriktige eller villedende opplysninger.  Brudd på dette kan i seg selv etablere personlig ansvar for selskapsledelsen.

Videre fastsetter Høyesterett at ledelsen har et handlingsrom i vanskelige tider, men at dette handlingsrommet har sine absolutte grenser.  Selv om ledelsen har et visst rom til å forsøke å redde virksomheten, fritar dette ikke for ansvar hvis man aktivt gir misvisende informasjon.

Endelig kan det utledes av dommen at at det vil være en strengere ansvarsnorm ved aktive utsagn enn i andre tilfeller.  Mens passiv unnlatelse av å informere kan bero på en skjønnsmessig vurdering, vil uttrykkelige (og uriktige) forsikringer om betalingsevne lett lede til ansvar.

Rent praktisk er det ikke noen tvil om at dommen tilsier at selskapsledelsen må ha en skjerpet bevissthet rundt sin kommunikasjon med leverandører i økonomiske krisesituasjoner, samtidig som Høyesterett med dette understreker behovet for nøktern og korrekt informasjon.  Samlet sett tydeliggjør Høyesterett med dette at lojalitetsplikten i kontraktsforhold setter klare grenser for hvilke opplysninger selskapsledelsen kan gi, og at overtredelse kan få direkte personlige konsekvenser.

Les dommen via denne lenken.