Ny dom avklarer virkningstidspunktet for søknad om uføretrygd

Kvinnen mente at dette var uriktig og at virkningstidspunktet skulle vært satt til tidspunktet hun fremsatte den første søknaden.  Hun klagde, og fikk i Trygderetten medhold i at avslaget av den første søknaden skyldtes en feil fra Navs side. Trygderetten kom derfor til at ytelsen skulle gis fra det tidspunktet den skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godtatt første gang det ble framsatt, jf. folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd. Dette ga henne rett til etterbetaling for ytterligere 7,5 måneder.

Den rettslige behandlingen av saken

Staten reiste søksmål om gyldigheten av Trygderettens kjennelse. Etter statens syn er folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd ikke en selvstendig regel om virkningstidspunkt, men bare en regel om ekstraordinær etterbetaling av betalingsterminer som ellers ville vært foreldet. Etter statens syn kunne virkningstidspunktet derfor ikke flyttes tilbake uten at det første vedtaket først ble omgjort, noe som ikke har skjedd her. Staten mente derfor at Trygderetten manglet kompetanse til å fastsette virkningstidspunktet slik den gjorde.

Høyesteretts flertall kom – som lagmannsretten – til at Trygderettens kjennelse er gyldig. Flertallet mente at folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd er en bestemmelse om virkningstidspunkt som gir rett til etterbetaling når en ytelse først er avslått ved en feil fra Nav eller andre av trygdens organer, men senere blir innvilget etter ny søknad. Etter bestemmelsen skal etterbetaling gis fra det tidspunktet ytelsen skulle ha vært gitt fra hvis kravet var blitt godtatt første gang det ble framsatt. Flertallet la til grunn at dette virkningstidspunktet gjelder ytelsen som blir gitt etter den nye søknaden, og at etterbetalingen ikke forutsetter omgjøring av det tidligere avslagsvedtaket. Bestemmelsen fastslår i tillegg at foreldelseslovens regler ikke gjelder for etterbetalingen.

Et mindretall på to dommere kom til at det ikke er dekning for å forstå § 22-14 fjerde ledd som noe annet enn en regel om foreldelse. En etterbetaling som skyldes et tidligere feilaktig avslag, forutsetter derfor at det tidligere vedtaket omgjøres. Nektelse av omgjøring er ikke et enkeltvedtak, og spørsmålet om Trygderetten skal ha kompetanse til å overprøve en slik nektelse, tilligger lovgiver.

Hva er konsekvensene av dommen?

Dommen gir viktige avklaringer om virkningstidspunktet for ytelser som innvilges etter først å ha blitt avslått som følge av feil fra Navs side. Den avklarer også Trygderettens kompetanse til å fastsette virkningstidspunktet i slike tilfeller, slik at man heretter vil kunne basere seg på at Trygderettens avgjørelser i slike tilfeller er endelige.

Høyesteretts flertall har med dette fastsatt at etterbetaling skal beregnes fra det tidspunktet ytelsen skulle ha vært gitt fra hvis kravet var blitt godtatt første gang det ble framsatt.   Dette blir altså virkningstidspunktet også når ytelsen først blir gitt etter den nye søknaden.

Med dette fastsetter også Høyesterett at etterbetalingen ikke forutsetter omgjøring av det tidligere vedtaket om avslag.  Endelig slår Høyesterett fast at foreldelseslovens regler ikke gjelder for etterbetalingen.