Digitale trusler mot terrorfrene fra 22. juli – det er nok roser nå!

Som bistandsadvokat i Utøyasaken fikk jeg oppleve på nært hold hvordan terroristens forferdelige handlinger rammet uskyldige barn, unge, voksne og pårørende.  I løpet av noen få grufulle timer etterlot terroristen seg 77 dødsofre i Oslo og på Utøya, hvorav 33 var under 18 år.

Tall fra sykehusene viser at 153 mennesker ble behandlet for skader og hvor mange som fortsatt sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger av terroraksjonen er uklart.  At mørketallene er store viser imidlertid vårens medieoppslag om unge voksne Utøyaofre, som faller mellom stolene i det offentlige hjelpeapparatet.

Oppe i alt dette har Aftenposten og bl.a. VG i sommer satt et prisverdig fokus på et tiltakende onde, hvor mer eller mindre forskrudde personer sjikanerer og truer uskyldige terrorofre på det groveste i sosiale medier som ledd i det såkalte «hatet mot Arbeiderpartiet».  Ofre forteller triste og opprørende historier om drapstrusler og andre psykiske angrep de ikke orker å følge opp med belastende politianmeldelser.

Aftenpostens artikkelserie har fått en rekke personer og organisasjoner til å mobilisere for nye rosetog som kollektive protester og aksjoner mot nettrollene.  Det er flott at samfunnet reagerer med passive midler, men fra det offentliges side må det nå være nok roser; det er på høy tid at samfunnet ved politi og påtalemyndighet beskytter terrorofrene ved å slå hardt og brutalt ned på en kultur som har fått lov til å utvikle seg alt for lenge med de straffesanksjonene som er lett tilgjengelige i straffeloven.

I Norge som i resten av den vestlige verden er ytringsfriheten en fundamental menneskerettighet, som utgjør noe av ryggraden i samfunnsstrukturen vår.  Man skal kunne kritisere hvem som helst for hva som helst uten å risikere forfølgelse eller straff for sine meningers mot og så lenge ytringene formidles åpent vil det gjennomgående være tilstrekkelig at overtramp og feilskjær møtes og «sanksjoneres» med motargumenter og verbale eller fysiske «rosetog».

Likeså viktig er det imidlertid å beskytte enkeltindivider mot misbruk av ytringsfriheten som ikke bare går ut over grensen for det akseptable men også langt utenfor grensene for det straffbare.  Når «nettrollene» truer andre med drap, vold og voldtekt og på toppen av det hele står frem og slår seg på brystet med at dette faktisk er noe man mener er det på høy tid å sette en brutal stopper for elendigheten med de maktmidlene staten faktisk råder over til beskyttelse av enkeltindivider.

Straffelovens § 263 fastsetter at den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.  Dersom truslene er grove fastsetter § 264 at den som truer kan straffes med fengsel inntil 3 år.   Ved avgjørelsen av om trusselen er grov fastsatte lovgiver at det særlig skal legges vekt på om den er rettet mot en forsvarsløs person, om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap, og om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.  Alternativene er ikke ment å være uttømmende; avgjørelsen beror på en helhetsvurdering og trusler som fremsettes ut fra noens politiske tilhørighet vil følgelig også åpenbart kunne være relevante.

Nettrollenes herjinger er ikke begrenset til terrorofrene fra 22. juli og en gjennomgang av de senere års rettspraksis viser at politi og påtalemyndighet etter hvert har tatt tak i og slått kraftig ned på digitale trusler og sjikane mot ansatte i politi og barnevern.  Ut over dette ser man imidlertid i liten utstrekning at det reageres målrettet i forhold til trusler mot andre privatpersoner og yrkesgrupper.

Oslopolitiets hatkriminalitetsgruppe har opplyst at man er bekymret over antatt store mørketall og har bedt om å få oversendt hatmeldingene mot AUF-medlemmene med formål å undersøke om disse inneholder straffbare forhold som ikke er anmeldt og som bør anmeldes.  Dette er svært positivt, men vi må nå kunne forvente at Riksadvokaten følger opp oslopolitiets initiativ og sikrer at også de øvrige politidistriktene landet over griper tak i og prioriterer sakene på samme måte og forfølger disse med straffesanksjoner.  Man må også kunne forvente at Justisdepartementet iverksetter en omgående kartlegging av omfanget av digitale trusler og sjikane mot enkeltpersoner og vitale yrkesgrupper som journalister, barnevernansatte, rettsaktører, politiet og ikke minst politikere og planlegger konkrete og langsiktige tiltak ut fra dette.

I diktet «Du må ikke sove» fra 1937 manet Arnulf Øverland til kollektiv oppstand mot fascismens fremmarsj i Europa med de kjente linjene «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!  Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!».  Det er på tide at vi nå maner til det samme i forhold til truslene og sjikanen mot ofrene fra 22. juli og slutter rekkene om de fornærmede, gjerne med rosetog.  Fra justis- og påtalemyndighetens side må man imidlertid kunne forvente at rosene legges til side og erstattes med klare og tydelige straffesanksjoner mot de som misbruker ytringsfriheten på det groveste og sprer om seg med ulovlige trusler om drap og vold.