Forbrukeres netthandel over landegrensene — Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund AS

Forbrukeres netthandel over landegrensene

Netthandelen har eksplodert i de senere år, og for mange er det etter hvert like naturlig å gjøre julehandelen i asiatiske nettbutikker som å handle på storsenteret i nabolaget. Varene dumper fraktfritt ned i postkassen få dager etter at man avsluttet handleturen fra sofakroken, til priser som gjerne er langt lavere enn her hjemme. Få tenker imidlertid på hvilke rettsregler som gjelder for denne handelen, og ikke minst på hvilke rettigheter man har om handelen ikke går som planlagt. Faktum er at forbrukervernet ved internasjonal netthandel er langt svakere enn det som gjelder ved handel over disk eller fra nettbutikker i  Norge.

I denne artikkelen, som er hentet fra Eurojuris Informerer nr. 4/2017, redegjør advokat Thor Harald Eike for de sentrale regler som gjelder for nettbasert forbrukerhandel over landegrensene.  Dersom du heller ønsker å lese artikkelen i pdf-format, trykker du her.  Ønsker du å lese artikkelen i Issuu-format, trykker du her.

I Eurojuris Informerer nr. 4/2017 kan du også lese en rekke andre relevante artikler som omhandler «Jus over landegrensene».  Trykk her om du ønsker heftet i pdf-format og her dersom du ønsker å lese i Issuu.

Netthandelen har eksplodert i de senere år, og for mange er det etter hvert like naturlig å gjøre julehandelen i asiatiske nettbutikker som å handle på storsenteret i nabolaget. Varene dumper fraktfritt ned i postkassen få dager etter at man avsluttet handleturen fra sofakroken, til priser som gjerne er langt lavere enn her hjemme. Få tenker imidlertid på hvilke rettsregler som gjelder for denne handelen, og ikke minst på hvilke rettigheter man har om handelen ikke går som planlagt. Faktum er at forbrukervernet ved internasjonal netthandel er langt svakere enn det som gjelder ved handel over disk eller fra nettbutikker i  Norge.

1.Det nasjonale forbrukervernet

Parallelt med utviklingen i netthandelen har vi fått stadig nye lover og regler som styrker forbrukernes rettsvern ved både handel over disk i norske forretninger og ved kjøp i norske nettbutikker. Ved netthandel innenfor Norges grenser vil en forbruker derfor være beskyttet av et omfattende regelverk, som blant annet forbrukerkjøpsloven, angrerettloven, e-handelsloven, avtaleloven, vergemålsloven, markedsføringsloven, personopplysningsloven, panteloven og finansavtaleloven.  I praksis er du altså like godt beskyttet når du handler via nettet som ved handel i butikk så lenge du befinner seg innenfor landets grenser.  Dette vernet gjelder imidlertid ikke når handelen skjer i butikker med sete utenfor riksgrensen.

3. Internasjonale lovvalgsregler

Ved handel over landegrensene oppstår det gjerne spørsmål om hvilke lands domstoler som skal behandle tvister mellom partene (verneting), og om valg av lovgivning (jurisdiksjon). Dette vil etter omstendighetene kunne være kompliserte spørsmål som til og med løses ulikt.

Den store hovedregelen er at spørsmålet om lovvalg og jurisdiksjon er underlagt partenes avtalefrihet, og derfor vil man gjerne se at netthandlernes standardvilkår fastsetter at eget hjemting skal være partenes verneting og grunnlag for lovvalg. Dersom det ikke er inngått avtale om lovvalg og verneting, vil det også etter alminnelig interlegal rett, så vel ulovfestet som konvensjonsbestemt, vanligvis følge at selgers hjemting vil være avgjørende for lovvalget.  Ved forbrukerkjøp på nettet må du altså legge til grunn at det som hovedregel vil være lovgivningen i selgers hjemland som regulerer de materielle spørsmål om rettigheter og plikter, selv for de unntakstilfeller hvor man kan forfølge saken ved norske domstoler som rette verneting.

4. Forbrukervernet i EU

Ett av mange sentrale mål med EU-samarbeidet er å samordne lovgivningen, slik at lover og regler i størst mulig utstrekning er like i samtlige medlemsland. Dette gjelder ikke minst innenfor forbrukerkjøpsområdet.

Det sentrale direktivet i så måte er Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter. Dette direktivet endret tidligere rådsdirektiv 93/13/EØF og Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF, og det opphevet en rekke andre direktiver. Bakgrunnen for direktivet var at EU – som ledd i sitt arbeid med å utvikle en felles kontraktsrett – i 2008 fremmet forslag til et felles direktiv om forbrukerrettigheter (KOM 614). Det nye direktivet skulle erstatte i alt åtte ulike direktiver som regulerte ulike deler av forbrukerområdet (fjernsalg, dørsalg, forbrukerkjøp og urimelige avtalevilkår).

Utfordringen med det nye direktivet var at dette forutsatte en såkalt «totalharmonisering», som innebar at nasjonalstatene i EU og EØS ikke lenger ville ha anledning til å vedta eller opprettholde regler som avvek negativt og positivt fra direktivet. Dette vakte til dels sterk motstand fra en rekke stater, som blant annet mente at de nye reglene representerte et tilbakeskritt ved at det etablerte et for lavt forbrukervern.  Her, som så ofte ellers, endte det med et kompromiss, hvor området ble begrenset slik at blant annet regler om forbrukerkjøp og urimelige avtalevilkår ble fjernet fra totalharmoniseringen.  Det innebærer kort og godt at direktivet av 2011 inneholder utførlige regler om krav til informasjon ved forbrukerkontrakter, opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted, regulering av risikoens overgang i forbrukerkjøp i tillegg til en del andre regler om forbrukernes rettigheter. Her er det ikke anledning for medlemsstatene til å gi avvikende bestemmelser med mindre det fremkommer uttrykkelig av direktivteksten.

Med hensyn til forbrukerkjøp gjelder fortsatt det opprinnelige direktiv 1999/44/EF, på samme måte som urimelige avtalevilkår fortsatt reguleres av direktiv 93/13/EØF. Det innebærer i korthet at begge disse direktivene fortsatt gjelder som minimumsdirektiver, og nasjonalstatene kan fastsette avvikende regler så langt de stiller forbrukeren likt eller bedre enn hva som følger av direktivene.

Det er ingen tvil om at både fellesdirektivet og de nevnte tilleggsdirektivene utgjør et reelt vern av forbrukerne, også ved netthandel. Uten å gå detaljert inn i de enkelte bestemmelsene nevnes at det i kapittel III er inntatt utførlige regler om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted, hvor det er inntatt bestemmelser om informasjonskrav, formelle krav til slike kontrakter, starttidspunktet for og lengden av angrefristen, fremgangsmåte ved bruk av angrerett, virkningen av angrerett, partenes forpliktelser ved angrerett, forholdet til andre avtaler og unntak fra angrerettsadgangen. Direktivet inneholder også omfattende generelle forbrukerbestemmelser i kapittel IV, blant annet levering og risikoens overgang, retten til å kreve dekket kostnader ved betaling og plikt til å være tilgjengelig via en telefon med standardtakster.  Selv om lovbestemmelsene kan avvike noe fra land til land innenfor EU, innebærer altså ovennevnte direktiver at forbruker har visse minimumsrettigheter (og -plikter) ved handel innenfor EU (og EØS). Nedenfor følger en redegjørelse av hva dette innebærer.

Leveringsfrist

Forbrukeren har krav på å få varen innen leveringsfristen som er avtalt med selger. Dersom det ikke er fastsatt en bestemt leveringsfrist, skal varen leveres innen 30 dager etter bestillingen.  Dersom varen ikke ankommer innen leveringsfristen, er den forsinket. Forbrukeren kan da sette en «rimelig tilleggsfrist», som vil kunne variere etter hva kjøpet gjelder.

Mangel

Forbrukeren har krav på å motta varen i «avtalt stand», eventuelt etter hva han med rimelighet kunne forvente ut fra markedsføringen. Dersom varen avviker fra det avtalte/ forventede, foreligger det en «mangel».  Dersom forbrukeren reklamerer over en mangel innen 6 måneder fra kjøpstidspunktet, gjelder et prinsipp om omvendt bevisbyrde ved at det da er selger som må sannsynliggjøre at dette er en feil som har oppstått etter kjøpet.  Etter disse 6 månedene er det her, som ellers, kjøper som på vanlig måte må bevise at feilen skyldes en mangel ved varen som forelå på kjøpstidspunktet.

Reklamasjonsfrister

Reklamasjonsfristene vil variere fra land til land, men direktivet etablerer minimumsfrister for både den relative reklamasjonsfristen (løper fra man oppdager eller burde ha oppdaget en feil ved varen) og den absolutte (endelige) reklamasjonsfristen.  Herunder er det fastsatt at fristen for å reklamere skal være minimum to år.  Dersom det først foreligger en mangel, vil forbrukeren gjennomgående ha ulike sanksjoner å velge mellom, eksempelvis retting (reparasjon), omlevering (ny vare), prisavslag eller heving. Ofte oppstår det også et spørsmål om erstatning for kjøpers økonomiske tap, men i motsetning til de foregående sanksjonene er dette ikke regulert i EU-direktivet.

Direktivets utgangspunkt er at forbrukeren har krav på å få varen rettet eller omlevert vederlagsfritt.  Dersom retting eller omlevering ikke kan gjennomføres «innen rimelig tid» (skjønnsmessig) eller uten «vesentlig ulempe» (skjønnsmessig), kan forbrukeren kreve prisavslag eller heve kjøpet så langt mangelen ikke er uvesentlig.  Som det fremgår ovenfor, er nettkonsumenten i Europa godt vernet som forbruker gjennom EU-direktivene. I bunn og grunn er ca. 98 % av forbrukerretten i Norge basert på EU-reglene, og det innebærer at du langt på vei er like godt stilt rettslig ved netthandel over landegrensene som i Norge så lenge du opererer innenfor EU-/EØS-området.

At du har en rett som forbruker, innebærer imidlertid ikke automatisk at du også får en slik rett dersom det ikke er mulig å gjøre sine rettigheter gjeldende på en enkel måte.  Dette vil jo vanligvis være problematisk når det handles over landegrensene, men som forbruker i Europa har man her en mulighet til å benytte seg av enkle klagerutiner som er lett tilgjengelige via www.forbrukereuropa.no eller Europakommisjonens hjemmesider for såkalte ODR-klager via www.ec.europa.eu/consumers/odr.  Disse fungerer langt på vei på samme måte som Forbrukerrådets vederlagsfrie klagesystemer i Norge.

5. Forbrukervernet utenfor EU

Ved netthandel utenfor EU vil du som forbruker stort sett være prisgitt de nasjonale bestemmelsene i selgers hjemland, med mindre nettstedene henvender seg direkte til norske forbrukere på en slik måte at norsk jurisdiksjon kommer til anvendelse. Det innebærer selvsagt ikke at du dermed er rettsløs, men at du må forholde deg til andre og ukjente regler og klagemuligheter.

Her vil det generelle råd være at enhver forbruker bør ta seg tid til å lese selgers standard leveringsbetingelser før du handler dersom det gjelder kjøp av en økonomisk størrelse ut over det man har «råd til å tape». Dersom betingelsene er uakseptable, vil alternativet være å forsøke å anskaffe varen via norske eller europeiske selgere underlagt de strenge EU-reglene ovenfor.  Skulle uhellet være ute utenfor Europa, finnes det også sentrale klageinstanser som det er enkelt å benytte seg av. Ved handel i USA, Canada og Mexico tilbyr for eksempel Better Bureau Inc. en enkel klageløsning via nettsiden www.bbb.org/consumer-complaints.

Ut over de sentrale og/eller uavhengige klageinstansene skal man heller ikke undervurdere selvjustisordningene hos de multinasjonale aktørene.  Den som opplever seg dårlig behandlet etter handel via giganter som Ebay.com, Alibaba.com og Amazon.com, vil kunne benytte seg av svært gode interne klagesystemer hvor selger vil strekke seg langt for å ikke å havne på «svartelisten» etter uheldige handler med småsummer.