Ny dom fra Høyesterett om daglig leders erstatningsansvar — Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund AS

Ny dom fra Høyesterett om daglig leders erstatningsansvar

Den 14. desember 2017 avsa Høyesterett dom i den såkalte Ulvesundsaken, hvor daglig leder i et skipsverksted som gikk konkurs ble dømt til personlig å erstatte en leverandør NOK 750 000,-.   Leverandøren hadde i forkant av konkursen meddelt verkstedet at man ville innføre stans i leveransene, men frafalt dette etter at daglig leder skrev at verftet var «fullt innstilt på å betale det vi skylder dere».  Deretter fortsatte leveransene og leverandøren tapte MNOK 3 i den påfølgende konkursen.

Leverandøren ble bistått av advokat(H) Helge Aarseth, som er partner i Eurojuris’ medlemskontor i Molde.

Les hele dommen her.

Ulvesund-dommen er en klar og tydelig påminnelse om at det ikke bare er styremedlemmer som kan holdes erstatningsrettslig ansvarlige for uaktsomme disposisjoner i anledning ledelse og drift av selskaper.

Også daglig leder har et utvilsomt personlig erstatningsansvar i h.t. aksjelovens § 17-1, første ledd som enhver leder må være seg bevisst.

I lys av premissene er ikke domsresultatet nødvendigvis overraskende lesning.  Høyesterett la til grunn at  det allerede to-tre måneder forut for konkursen var klart at det gikk gal vei med verftet men at så vel daglig leder som styret ikke visste hvor ille det stod til med økonomien.  Da leverandøren varslet ovennevnte stans i leveransene skrev følgelig daglig leder skjebnesvangert nok at verftet var «fullt innstilt på å betale det vi skylder dere».  Ettertiden viste at dette mildest talt var en uriktig opplysning, som dessverre ble stolt på av leverandøren som fortsatte sine leveranser og tapte MNOK 3.

Leverandører har krav på varsel om sviktende økonomi

Høyesterett presiserer at daglig leder plikter å sørge for at regnskapet er i samsvar med lover og regler og for at «formuesforvaltningen er ordnet på en betryggende måte».  I dette tilfellet konkluderte imidlertid Høyesterett med at verftet hadde svært dårlige rutiner for regnskap og rapportering.

Det følger av dommen at en leverandør i et løpende kontraktsforhold må kunne forvente å bli varslet om insolvens fra en kunde før man foretar nye leveranser, dersom det er på det rene at kunden ikke regner med å kunne betale ved forfall.  I Ulvesund-saken hadde daglig leder forsømt sine plikter i så måte ved at han ikke bare unnlot å varsle om insolvensen men sågar også beroliget leverandøren med at verftet var fullt i stand til å gjøre opp for fremtidige leveranser.  Høyesterett legger til grunn at når daglig leder ikke kjente til den svake økonomien kunne han heller ikke varsle leverandøren om at verftet neppe kunne gjøre opp for nye leveranser

Begrensinger i ansvaret

Til de daglige lederne som «skjelver i buksene» ved Høyesteretts dom er det inntatt noen klare begrensinger i Høyesteretts domspremisser.  I så måte fremholder Høyesterett at et selskaps manglende varsling om egen sviktende økonomi ikke med dette automatisk leder til et personlig ansvar for daglig ledelse og styre idet det presiseres at:

  • Ledelsen må ha et «visst strategisk arbeidsrom», også for å redde virksomheten «i det stille».
  • En ledelse som etter «et forsvarlig avklart grunnlag» bygger på at selskapet er solvent vil normalt ikke bli pålagt personlig ansvar.
  • Selv om et selskap er insolvent, bør ledelsen ikke pålegges ansvar hvis det var «et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs, selskapets ledelse arbeidet aktivt og lojalt med dette og kastet kortene innen rimelig tid».

Man ser altså at et åpenbart vesentlig element i saken var det klanderverdige i at daglig leder uaktsomt beroliget leverandøren i en situasjon hvor han i ettertidens klare lys ikke hadde noen forutsetninger for dette.  Tvert imot skulle alle alarmklokker ha ringt i f.t. at han ikke skulle avgitt en slik beroligende melding.

Illikviditet inntrer allerede ved antatt betalingsudyktighet

Dersom det er på det rene at en skyldner har betalingsproblemer, må likviditeten vurderes ut fra de likvider skyldneren disponerer, med tillegg av de likvider han antas å få tilgang til.   Dersom dette ikke er nok til å dekke forfalte krav og øvrige krav etter hvert som de forfaller, regnes selskapet som illikvid etter konkurslovgivningen. Høyesterett «fremskyndet» dermed likviditetsvurderingen i forhold til lagmannsretten, som mente at det er faktisk betalingsudyktighet som innebærer illikviditet.

Kilde: NHO