Styreansvar

Ethvert selskap plikter å ha et styre, som er virksomhetens øverste administrative organ.  Å takke ja til et styreverv innebærer imidlertid at man også påtar seg et reelt personlig styreansvar for selskapets overordnede forretningsførsel.

I denne artikkelen redegjør advokat Thor Harald Eike for de generelle reglene om styreansvar for styremedlemmer, med hovedvekt på aksjelovens bestemmelser.

I h.t. aksjelovens § 6-1 skal et selskap ha et styre med et medlemstall som varierer med aksjekapitalens størrelse.  For selskaper som omfattes av selskapsloven er dette valgfritt, men også her følger det av § 2-13 at det er anledning for eierne til å velge et styre.

Styreverv i selskaper av nasjonal størrelse er gjerne forbundet med status for den enkelte, men også i mer lokale selskaper har det gjerne en høy stjerne å tiltre et styreverv i et profilert foretak.  For andre selskaper kan styrevervet mer oppleves som noe av et pliktløp, hvor vi dessverre altfor ofte opplever styremedlemmer som knapt vet at man sitter i styret og i alle fall ikke vet hva som foregår ut over å signere styrets innberetning ved den årlige regnskapsavleggelsen.

Styrets rolle er sentral i så vel store som små selskap.  Følgelig er det også forbundet med et til dels betydelig faktisk og økonomisk personlig styreansvar for det enkelte styremedlem å sitte i et styre.

Å ha et mer eller mindre bevisstløst forhold til vervet vil dermed ha preg av russisk rullett, hvor konsekvensene kan være fatale.

Formålet med denne artikkelen er å belyse styreansvaret noe nærmere, med særskilt fokus på ansvarsbestemmelsene i aksjeloven.  Håpet er at dette kan bidra til en bevisstgjøring som også er til beste for selskapene, ved at man får styremedlemmer som har et aktivt forhold til de oppgaver aksjeloven tillegger styret.

Styrets oppgaver – grunnlaget for styreansvar

Selskapslovens § 2-13 fastsetter at selskapets styre skal overlates den alminnelige forvaltningen av selskapet.  Aksjelovens § 2-13 inneholder en tilsvarende, men mer utførlig bestemmelse, hvor det presiseres at forvaltningen av selskapet hører under styret, som bl.a. skal sørge for  en forsvarlig organisering av virksomheten.  Herunder skal styret i nødvendig utstrekning fastsette planer og budsjetter for selskapets virksomhet, retningslinjer for virksomheten, holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling og påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.  Styret skal iverksette de undersøkelser det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver dersom dette kreves av ett eller flere av styremedlemmene.

Vi ser av dette at styret ikke har det direkte ansvar for selskapets daglige ledelse.  Styrets funksjon er å utøve kontroll og tilsyn med den løpende drift i tillegg til å sikre en forsvarlig forvaltning av selskapet som sådant.  Bestemmelsene knesetter styrets kontroll-, tilsyns- og forvaltningsansvar og understreker derigjennom at styret har det overordnede ansvar for alle aktiviteter i selskapet.

Ansvarsbestemmelsene må ikke gjøres til gjenstand for bokstavfortolkning.  Ordlyden gir en romslig anvisning på styrets oppgaver, hvor det nærmere innholdet må fastlegges ved konkret vurdering.  Dette medfører også at styreansvarssakene som kommer for retten gjerne blir svært konkrete.

Ansvarsbestemmelsene

De alminnelige reglene om styreansvar fremkommer av aksjelovens § 17-1, som fastsetter at bl.a. styremedlemmer kan pålegges å erstatte skader de i egenskap av sådanne har voldt forsettlig eller uaktsomt.  Det er også viktig å være oppmerksom på straffelovens § 284, hvoretter styrets medlemmer kan gjøres straffansvarlige for ikke å ha begjært åpning av gjeldsforhandling eller konkurs i insolvenstilfelle.

Erstatningssansvaret

For at styremedlemmene skal kunne holdes erstatningsansvarlige for tap oppstått i tilknytning til selskapet, må de alminnelige vilkår for erstatning være oppfylt.  Det vil si at det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et økonomisk tap, samt at det kan konstateres adekvat årsakssammenheng mellom tapet og den ansvarsbetingende handling.

Ansvarsgrunnlag Med uttrykket ansvarsgrunnlag menes at styremedlemmene uaktsomt har unnlatt å utføre plikter under enkeltvis eller kollektiv utøvelse av sine verv eller at handlinger som er foretatt senere viser seg å være feil og at feilene i så måte skyldes uaktsomhet.  Den juridiske samlebetegnelse for dette er det såkalte ”culpaansvaret”.

Som nevnt ovenfor vil den nærmere fastsettelse av hva som er uforsvarlig måtte vurderes konkret, hvor man så vel må klarlegge om det objektivt sett foreligger en uforsvarlig atferd og om atferden er uaktsom i forhold til det respektive styremedlem som skadevolder.  Ved denne vurderingen må man ta utgangspunkt i ansvarsbestemmelsen i aksjelovens § 17-1 og pliktene i  bl.a. § 2-13, sammenholdt med andre skrevne og uskrevne normer for aktsom handling.

I tilfeller hvor selskapet v/styret har overtrådt klare handle- eller unnlatelsesplikter nedfelt i lov eller forskrift, vil det vanligvis ikke by på problemer å konstatere at det objektivt sett har brutt sine plikter.  Det samme vil ofte være tilfellet på områder hvor det har utviklet seg klare ulovfestede regler for normalatferd, hva dette enten er muntlig eller skriftlig.

Utenfor disse regulerte tilfellene er man henvist til å vurdere handlingen/unnlatelsen konkret, med utgangspunkt i spørsmålet om skaden kunne vært unngått ved at styret handlet annerledes.  Her vil man bl.a. måtte se hen til om/hvilke alternative handlingsalternativer som var tilgjengelige, skadepotensialet, muligheten for å oppdage risikoen for skade og om man hadde realistiske muligheter for avvergelse.  Fellesnevneren er her at kravet til forsiktighet vil være større jo større risiko det er for skade og at risikoen for ansvar følgelig også tiltar med skaderisikoen.

Dersom man på denne bakgrunn tar utgangspunkt i handlepliktene i aksjelovens § 2-13, vil det i forhold til et konkret skadetilfelle måtte vurderes om styret har sørget for en forsvarlig forvaltning av selskapet, om selskapet er forsvarlig organisert og om det foreligger tilstrekkelige planer, budsjetter og retningslinjer for virksomheten.  Det vil også være vesentlig å klarlegge om styret har holdt seg tilstrekkelig orientert om selskapets økonomiske stilling og derigjennom sikret at virksomhet, regnskap og formuesforvaltning har vært underlagt betryggende kontroll.

Praksis viser at fravær av/utilstrekkelige kontrollrutiner og/eller organisering av regnskapsmateriale fra styrets side gjerne medfører ansvar for styremedlemmene.  Spørsmålet blir her som ellers om skaden kunne vært unngått ved at styret hadde iverksatt kontrollrutiner eller om det tilsyns- eller kontrollsystem man har organisert var utilstrekkelig til å avverge skade og eventuelt burde vært organisert annerledes.  Her må det selvsagt trekkes en grense mot det urealistiske; spørsmålet vil være hva man kan forvente ut fra en objektiv norm, altså etter hva man normalt vil kunne kreve av et forsvarlig agerende styre.

Ved denne vurderingen vil det også(utenfor de streng lovregulerte pliktene) ha betydning om styrets forvaltning generelt fremstår forsvarlig, selv om man kanskje har sviktet på et mer begrenset område.  Det er en kjennsgjerning at et styre ikke kan ha en total oversikt over enhver ”krik og krok” i selskapet og enkeltstående svikt vil følgelig ikke uten videre medføre ansvar dersom organiseringen totalt sett fremstår forsvarlig.  Her som ellers er man ikke ute etter idealstandarden, men hva som alt i alt er forsvarlig vurdert etter en objektiv norm.

Det er viktig å være oppmerksom på at styremedlemmene vil kunne komme i erstatningsansvar i forhold til tredjemenn utenfor selskapet også for handlinger/unnlatelser i den daglige ledelse.  Man vil heller ikke være ansvarsfri for beslutninger truffet etter instruks fra generalforsamlingen.   Styret har det overordnede og selvstendige ansvar for forvaltningen av selskapet og må herunder vurdere om påleggene fra generalforsamlingen er forsvarlige.
Selv om culpanormen i utgangspunktet er objektiv, vil det ved ansvarsvurderingen likevel måtte foretas en konkret, subjektiv vurdering i forhold til det enkelte styremedlem hvor spørsmålet er om det foreligger noen relevante unnskyldningsgrunner som tilsier at det likevel ikke er grunnlag for erstatningsansvar.  Her vil man sjelden vinne gehør for anførsler om at man var ukjent med lovverket(rettsvillfarelse), men det kan tenkes at man etter omstendighetene vil kunne slippe ansvar dersom man har basert sine beslutninger på et uriktig faktum og ikke kan bebreides for villfarelsen i så måte.  Generelt viser imidlertid rettspraksis at det også er svært vanskelig å vinne frem med slike argumenter.

Økonomisk tap

Det er et absolutt vilkår for erstatningsansvar at den ansvarsbetingende handlingen også har medført et økonomisk tap for den som mener seg skadelidt.  Bevisbyrden for slikt tap påhviler vedkommende.

Årsakssammenheng

Selv om det konstateres at det foreligger et økonomisk tap og at det er utvist ansvarsbetingende aktivitet eller passivitet fra styrets side, er det et absolutt vilkår for erstatning at det også konstateres en adekvat årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og tapet.  Man sier gjerne at ansvaret vil være utelukket dersom det ikke kan dokumenteres at tapet ville vært unngått ved en alternativ handling fra styrets side.

I denne forbindelse er det vesentlig at hvert enkelt styremedlems ansvar må vurderes individuelt.  Ansvaret er personlig og man kan ikke ilegges erstatningsansvar etter en kollektiv vurdering av forhold i styret som sådant.

Dette medfører bl.a. at et styremedlem som hovedregel ikke kan holdes ansvarlig for beslutninger som fattes i styremøter man ikke selv har deltatt i.  Regelen er imidlertid ikke absolutt og det vil kunne oppstå ansvar også i slike tilfeller ved at uteblivelsen i seg selv regnes som ansvarsbetingende.

Et styremedlem som møter og stemmer mot den beslutning som senere viser seg å medføre tap vil normalt være ansvarsfritt.  I juridisk teori har det imidlertid vært drøftet om man også må fratre som styremedlem for å gå helt fri av ansvar og her er svaret ikke klart.  Resonnementet bygger på en oppfatning av at et styremedlem som stemmer mot likevel medvirker til iverksettelse av vedtaket ved sin fortsatte deltakelse i styret.

Straffansvar for styremedlemmer

Straffansvar er betinget av at styremedlemmet har utvist ansvarsbetingende skyld.  Ansvar kan være aktuelt i forhold til overtredelse av flere lovverk med særskilt sanksjonering, særlig innen skatteretten.  Vanligst er imidlertid at spørsmålet oppstår ved insolvenstilfelle i forhold til straffelovens § 407, som også vil kunne stå sentralt i forhold til en parallell erstatningsvurdering.

Bestemmelsen fastsetter at en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs kan straffes dersom skyldneren er insolvent, og unnlatelsen medfører at en disposisjon  eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette forringer fordringshavernes dekningsutsikt betydelig, eller skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap og skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid.  Det er gjerne dette man omtaler som å ”drive for kreditors regning”.

Straffansvaret er ikke absolutt.  Unnlatelsen av å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs er likevel straffri dersom skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall.

Styreansvarsforsikring

Konsekvensene av et styreansvar kan for det økonomiskes vedkommende til en viss grad avhjelpes ved tegning av styreansvarsforsikring.  Erfaringsmessig er imidlertid slike forsikringer kostbare og vanskelige/umulige å få tegnet i utsatte selskaper.

Sluttkommentarer

Som det vil fremgå ovenfor er styredeltakelser forbundet med en klar og ikke ubetydelig risiko, uten at jeg av den grunn vil advare mot vervene som sådanne.  Det er imidlertid svært viktig å være oppmerksom på de høyst reelle plikter som følger med styredeltakelsen og at man innretter seg deretter. Kravene til styremedlemmenes profesjonalitet er strenge og selv om man nok kommer langt med å utvise sunn fornuft og forsiktighet er dette neppe tilstrekkelig.  Man må også være i besittelse av et minimum av kompetanse for å verge seg mot ansvar.