Vi er 6 advokater med til sammen mer over 90 års yrkeserfaring, som alle er sterkt engasjert i barnevernssaker og som nå er redd for at ikke ondet nå tas ved roten, men bare bortforklares med at taushetsplikten er problemet. Etter vår oppfatning er problemet at offentlige instanser ikke gjør sin plikt til følge opp det enkelte barn i samarbeid med barnet og foreldrene, og i særtilfeller selv ikke melder fra til barnevernet når dette er nødvendig uten foreldrene medvirkning eller kunnskap.

Parallelt med diskusjonen om oppmykning av taushetspliktsbestemmelsene pågår det en stadig tilbakevendende debatt omkring i kommunene om behov for samlokalisering av etater og tverretatlig samarbeid som åpenbart kan skape vansker for å opprettholde den enkelte offentlige ansattes plikt til å bevare taushet om private forhold overfor andre samlokaliserte etatsansatte.

Drøftelsene og tankesettet er åpenbart fremmet i den hensikt å kunne yte bedre bistand til barn som har behov for hjelp. Men setter taushetspliktsreglene vansker for å kunne yte nødvendig hjelp til barn som har behov for hjelp?

Regler om taushetsplikt

All offentlig virksomhet som får og bruker ømtålige personopplysninger skal kunne bruke disse opplysningene i egen virksomhet, men beholde taushet om opplysningene overfor andre. Taushetspliktbestemmelsene sikrer et nødvendig tillitsforhold mellom enkeltperson og den i det offentlige en gir opplysninger til. Taushetsplikten reduserer også faren for at enkeltmennesket opplever avmaktssituasjoner ved at en ikke har kontroll på hvem som får ta del i de ømtålige personopplysninger en gir til sin tillitsperson.

Barnevernet er i en særlig vanskelig situasjon fordi dette både er et organ som skal hjelpe barn, men er også et organ som kan anvende tvang og makt. Overfor barnevernet er det derfor særlig viktig hvorledes, og i hvilke situasjoner opplysninger blir gitt.

Taushetspliktsbestemmelsene er så viktige at de er inntatt i alle lover som gjelder offentlige organer som mottar sensitive opplysninger. Forvaltningsloven som er den generelle lov som gjelder for alle offentlige organer, har klare bestemmelser om den enkelte offentlige ansattes taushetsplikt. Den påpeker således at

«enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold».

Tilsvarende bestemmelser om taushetsplikt finnes som eksempel i helsepersonellloven ( for ansatte i helsevesenet ), opplæringsloven ( for ansatte i grunn- og videregående skoler og PPT ) og i lov om barnevernstjenester. Taushetspliktbestemmelsen er av lovgiver ansett å være så viktige at straffeloven setter straff for brudd på taushetsplikten, og de er av tilsvarende årsaker inntatt i tilnærmet all lovgivning hvor offentlige ansatte sitter med sensitive opplysninger.

Opplysningsplikt

Taushetspliktsbestemmelsene er etter dette i utgangspunktet en hindring for at offentlige ansatte kan gi informasjon til barnevernet som har den lovpålagte oppgaven å hjelpe barn i vanskelige situasjoner. På grunn av dette har imidlertid lovgiver gitt helt likeartede bestemmelser om at de samme offentlig ansatte har opplysningsplikt til barnevernstjenesten når dette er nødvendig for å kunne hindre alvorlig omsorgssvikt. Barnevernslovens § 6-4 fastsetter derfor at

«offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barnevernstjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, når et barn har vist vedvarende alvorlig atferdsvansker, eller når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av barn til menneskehandel.»

I samme lovbestemmelse presiseres det at

«også yrkesutøvere i medhold av helsepersonell-loven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontor, meklingsmenn i ekteskapssaker samt friskoleloven skal gi slike opplysninger til barnevernstjenesten.» når vilkårene er til stede.

For å synliggjøre plikten til å gi opplysninger til barnevernstjenesten innehar de fleste spesiallover tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt, så som i opplæringsloven, barnehageloven og helsepersonell-loven, i tilnærmet fullstendig parallell til taushetspliktbestemmelsene.

Det burde ikke være vanskelig for en offentlig ansatt å kunne tolke hva som ligger i formuleringen «grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for omsorgssvikt». Det kreves ikke at en skal ha bevis for at barnet er utsatt for omsorgssvikt. Lovkravet er at det er «grunn til å tro». Det er derfor ikke farlig å ta feil. Viser det seg at tilmeldingen er feil, men det var forståelig at vedkommende innga bekymring til barnevernet, så har den offentlig ansatte gjort rett. Opplysningsplikten må imidlertid følges av et forsvarlig tankesett som medførte at den offentlig ansatte fikk « grunn til å tro « at barnet var utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

Det er derfor vanskelig å forstå at den offentlige ansatte ikke har nødvendig hjemmel til å kontakte barnevernet når vedkommende har «grunn til å tro» at barnet blir utsatt for omsorgssvikt.

Som nevnt har taushetspliktbestemmelsene til formål å kunne sikre et godt tillitsforhold mellom den som har krav på taushet og den offentlige personen/instansen som sitter på sensitiv informasjon. Barnevernsloven bygger også på en grunntanke om at barn, foreldre og barnevernstjeneste skal – så langt det lar seg gjøre – samarbeide. Barnevernsloven har klare bestemmelser om at barnevernet, så langt det kan skje til barnets beste, skal samarbeide med foreldrene både ved undersøkelse, ved iverksettelse av hjelpetiltak og faktisk etter en eventuell omsorgsovertakelse. Samarbeidsbestemmelsene er likevel ikke til hinder for at barnevernstjenesten skal kunne gjøre de tiltak som er nødvendige for at barnets situasjon tilfredsstillende blir ivaretatt. Barnevernsloven legger til grunn at barn får bedre hjelp dersom foreldre og barnevernstjeneste kan samarbeide.

Foreldrenes tillit

Skal et samarbeid kunne bli reelt, må foreldrene kunne ha trygghet for at de vet hva som foregår og at ikke andre snakker sammen, (bak deres rygg).  Foreldre og offentlige instanser har tilnærmet ingen hindringer i å kunne samarbeide fordi taushetsplikten hindrer det. Taushetsplikten oppheves lett ved at foreldrene som har omsorgen for barnet fritar den offentlige instansen for sin taushetsplikt slik at denne kan snakket fritt med annen offentlig instans om barnet. Denne informasjonsutvekslingen fungerer også åpenbart best når foreldrene selv er delaktige i dette. Da oppnår de trygghet, visshet for at rette opplysninger blir gitt, og sikring for at ikke feilaktige opplysninger blir gitt. Alle har vi våre særegenheter. Særegenhetene må vi få ha uten at disse blir mistenkeliggjort og mistolket. Dersom barnet som går i grunnskolen ikke er som de fleste andre, så trenger ikke det bety at barnet er utsatt for omsorgssvikt. Det kan f.eks. være medisinske årsaker, mobbing eller andre saker som ligger til grunn for elevens spesielle væremåte. Vi har dessverre opplevd flere tilfeller at familier får dobbeltbelastninger ved at barnevernet har tenkt omsorgssvikt, mens barnets tilstand kommer av helt andre og naturlige årsaker, helt uavhengig av omsorgen det får av sine foreldre.

Oppsummering og konklusjon

Vår erfaring er at taushetsplikten absolutt ikke er til hinder for at barn som har behov for det får nødvendig hjelp. Årsakene til at dette skjer er mer unnfallenhet fra de som har opplysningsplikt til barnevernet. Vi har ofte blitt møtt med tanken i barnevernssaker – hvorfor meldte ikke læreren fra? Selv om det synes å være en bedring er det vår erfaring at offentlig ansatte i barnehage, skole og i helsevesen er altfor unnfallende med å bruke sin plikt til å melde fra til barnevernet. I loven er det også slik at plikten til å melde fra ikke er tillagt barnehagen eller skolen, men den enkelte ansatte. Også dette er gjort av lovgiver for å sikre at ikke plikten skal falle bort av byråkratiske årsaker.

Vi er derfor redd for at dagens debatt tåkelegger det egentlige problem; nemlig den enkelte offentlige ansattes plikt til å melde fra til barnevernet når vedkommende har grunn til å tro at barnet kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Denne plikten til å melde fra har aldri blitt vanskeliggjort av taushetspliktsbestemmelsene. Vi er også redd for at dersom lovgiver skulle endre reglene slik at offentlig ansatte skulle få en redusert taushetsplikt, så vil dette øke faren for at et helt nødvendig samarbeid mellom barn, foreldre og det offentlige blir vanskeliggjort.

• Barnevern