Etter en endring av likestillings- og diskrimineringsloven sommeren 2017 har Diskrimineringsnemnda slått fast at urimelige og usaklige særaldersgrenser på 23/25 år så vel som øvre aldersgrenser i utelivsbransjen er ulovlige.
Lovreguleringen
Etter endringen følger det av lovens § 6 at «diskriminering på grunn av …. alder … er forbudt». Lovutvalget som utredet endringen foreslo i NOUen at forbudet mot diskriminering på grunn av alder ikke skulle gjelde utenfor arbeidslivet, fordi man mente at det ville «gi håndhevingsorganer og domstoler et altfor stort spillerom for skjønn». Barne- og familiedepartementet var imidlertid uenig i denne begrensningen og fremla derfor et lovforslag som etablerte «…et vern mot diskriminering på grunn av alder på alle samfunnsområder» idet formålet med et generelt aldersdiskrimineringsforbud utenfor arbeidsforhold ble opplyst å være at man ønsket «…å ramme den urimelige og usaklige forskjellsbehandlingen som skjer på grunn av alder…».
Adgangen til å forskjellsbehandle på grunn av alder skulle derfor bare være tillatt etter loven
- dersom forskjellsbehandlingen har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles
- dersom aldersgrensen følger av lov eller forskrift
- dersom forskjellsbehandlingen gjelder fordelaktige priser på grunn av alder
Aldersbegrensning i utelivsbransjen ble omtalt flere steder i forarbeidene, og i proposisjonens punkt 15.10.2.2 fremholdt departementet at det var «…en del saker som vil måtte vurderes etter diskrimineringsforbudet som følge av innføringen av et aldersdiskrimineringsvern. Dette gjelder for eksempel saker om kjøp og leie av bolig, aldersdiskriminering i utelivsbransjen og avslag på forsikringstjenester og banklån». I punkt 29.6. presiserte departementet at
Øvre og nedre aldersgrenser for å komme inn på utesteder vil som utgangspunkt anses som ulovlig forskjellsbehandling etter det foreslåtte aldersdiskrimineringsforbudet, med mindre aldersgrensen har grunnlag i grensene for alkoholservering.
Klagesakene
Lovendringen synes å ha gått under radaren til så vel «folk flest» som utesteder generelt. Nedre aldersgrenser på 23 og 25 år samt mer eller mindre tilfeldige øvre aldersgrenser florerer følgelig fortsatt i bransjen. Dette har ledet til en rekke klager til Diskrimineringsnemnda fra utelivskunder som mener seg diskriminert av nedre eller øvre aldersgrenser for adgang.
Diskrimineringsnemndas vedtak i de enkelte sakene
Den første klagesaken (sak 18/134) gjaldt The Club, som ligger i andre etasje på utestedet The Scotsman i Oslo. Klageren og hennes venner ble nektet adgang til stedet med begrunnelse i at de var over 35 år og at bare personer mellom 21 og 35 år hadde adgang.
Utestedet anførte at aldersgrensen hadde et aktverdig formål idet man hadde problemer med at en del av de eldre gjestene drakk mye, og at de ga yngre gjester negativ oppmerksomhet. Det var også vanlig å operere med ulike aldersgrenser for adgang til serveringssteder for å kunne ha ulike konsepter, og for å kunne sikre forsvarlig og regningssvarende drift. Klageren på sin side fremholdt imidlertid at hun verken hadde plaget noen eller vært beruset og at hun oppsøkte The Club fordi de i motsetning til The Scotsman hadde dansegulv med DJ.
Nemnda kom til at utestedet klart hadde handlet i strid med diskrimineringsforbudet ved å nekte klageren adgang. Om innklagedes argumentasjon uttalte nemnda at det «å begrense alkoholkonsumet, samt å hindre at yngre gjester blir plaget på et utested, kan i utgangspunktet være saklige formål. Nemnda trenger imidlertid ikke å ta stilling til dette fordi nemnda uansett har kommet til at
forskjellsbehandlingen ikke var nødvendig». Det ble fremholdt at «lovgiver har ment å innskrenke
muligheten for utesteder til selv å bestemme hvilke aldersgrupper som skal ha adgang til utestedet sammenlignet med tidligere rettstilstand. Ønsker et utested å ha et bestemt konsept basert på alder, må utestedet finne andre måter enn aldersgrenser for å tiltrekke seg den aktuelle aldersgruppen.
En generell øvre aldersgrense på 35 år synes lite målrettet når formålet oppgis å være at eldre kan ha et stort alkoholkonsum og at eldre kan forulempe yngre på utestedet. Etter nemndas vurdering vil andre handlingsalternativer være mer tjenlige for å håndtere overstadig beruselse og forulemping av gjester, enn å sette generelle øvre aldersbegrensninger for adgangen til utestedet. Aktuelle
alternativer vil for eksempel kunne være begrensning av skjenkingen og/eller økt vakthold».
Den neste saken (sak 19/117) gjaldt et tilfelle hvor en 22 år gammel gjest mente seg aldersdiskriminert etter å ha vært bortvist fra utestedet Torggata Botaniske i Oslo. Han hadde oppsøkt utestedet sammen med sin kjæreste, og i samtale med bartenderen opplyste han at han var under aldersgrensen på 23 år. Dermed måtte han forlate stedet etter å ha drukket opp drinken han hadde kjøpt.
Gjesten mente seg diskriminert ved hendelsen, som han opplevde som ubehagelig og svært urimelig. Han klaget derfor utkastelsen til Diskrimineringsnemnda. Torggata Botaniske mente de ikke hadde gjort noe galt og viste til at aldersgrenser som dette hadde vært vanlige i mange tiår, og at hensikten er å gjøre det enklere å unngå skjenking av mindreårige.
Også denne gang konkluderte Diskrimineringsnemnda med at diskrimineringsforbudet var overtrådt. Om utestedets argumentasjon uttalte nemnda at man var «…kjent med at det har vært etablert praksis i bransjen å operere med ulike aldersgrenser på utestedene. Forbudet mot aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet var nytt i likestillings- og diskrimineringsloven av 2017. Med denne lovendringen har lovgiver ment å innskrenke muligheten for utesteder til selv å bestemme hvilke aldersgrupper som skal ha adgang til utestedet sammenlignet med tidligere rettstilstand. Etter nemndas vurdering er forskjellsbehandlingen i dette tilfellet dessuten ikke nødvendig. I stedet for å operere med en nedre aldersgrense på 23 år, kan man for eksempel øke vaktholdet og foreta en grundigere sjekk av legitimasjon ved inngangen og/eller ved servering av alkohol i baren. Nemnda mener dette ikke kan anses som uforholdsmessig ressurskrevende.»
I disse sakene førte klagene til at utestedene korrigerte sine aldersgrenser i tråd med nemndas – og lovens – anvisninger. Man skulle anta at vedtakene ville føre til at også andre utesteder generelt ville følge etter, men slik ble det ikke.
Sak 20/41 gjaldt en klage fra en 21 år gammel mann, som var nektet adgang til utestedet Tilt Arkade og Tilt Lounge under henvisning til en nedre aldersgrense på 23 år. Også denne gang var utestedets begrunnelse at det var vanlig praksis for 23 års aldersgrense i Oslo. Videre at det var vanskelig å
hindre personer under aldersgrensen for kjøp av sprit adgang til utestedet, da det ikke var uvanlig
med falsk legitimasjon. Dersom vedkommende konsumerte alkohol, kunne konsekvensen av brudd på skjenkeregelverket være at utestedet måtte stenge. Aldersgrensen på 23 år var en sikkerhetsmargin som var nødvendig for at utestedet kunne overholde reglene om forsvarlig skjenking.
Også denne gang kom nemnda til at aldersgrensen var diskriminerende og ulovlig. Nemnda understreket at man var kjent med at det har vært etablert praksis i bransjen å operere med
ulike aldersgrenser på utestedene, men at denne muligheten for utesteder til selv å bestemme hvilke aldersgrupper som skulle ha adgang til utestedet var innskrenket ved lovendringen sammenlignet
med tidligere rettstilstand. Det ble presisert at de offentligrettslige hensyn som ligger bak
alkohollovgivningen og diskrimineringsregelverket allerede var vurdert av lovgiver.
Ellers uttalte nemnda at forskjellsbehandlingen heller ikke var nødvendig. «I stedet for å operere med en nedre aldersgrense på 23 år, kan utestedet for eksempel øke vaktholdet og foreta en grundigere sjekk av legitimasjon ved inngangen og/eller ved servering av alkohol i baren. Nemnda mener dette ikke kan anses som uforholdsmessig ressurskrevende».
Uforståelig nok har heller ikke dette vedtaket ledet til en generell endring i praksis ved utestedene. Da nemnda mottok ytterligere to klager om tilsvarende diskriminering ble det derfor besluttet å behandle klagene i forsterket nemnd 6. april 2021. I forsterket nemnd møter alle de fire nemndslederne i tillegg til ett nemndsmedlem.
Sak 20/372 gjaldt en tilfelle i Trodheim, hvor en 28 år gammel mann besøkte Raus Bar sammen med sin 21 år gamle samboer og hennes 22 år gamle bror. Gruppen ble bortvist av bartenderen under henvisning til at utestedet praktiserte 23 års aldersgrense i helgene og saken ble klaget inn for Diskrimineringsnemnda. Bareier anførte at aldersgrensen var berettiget idet det bl.a. ble fremholdt at man dels ønsket å hindre at mindreårige
fikk tilgang til alkohol, og dels hensynet til skjenkestedets etterlevelse av alkohollovens bestemmelser. En høyere aldersgrense enn 18 eller 20 år ville presumptivt bidra ytterligere til at mindreårige ikke gis tilgang til skjenking av alkohol og for et skjenkested vil en slik aldersgrense bidra ytterligere til forsvarlig skjenking, og til at man unngår å komme i skade for å skjenke til mindreårige. Til tross for en svært grundig argumentasjon fra skjenkestedets side ble klagen tatt til følge av nemnda, som understreket at lovgiver tydelig har gitt uttrykk for at lovendringen betydelig skal innskrenke og begrense utestedenes adgang til selv å bestemme hvilke aldersgrupper som skal ha adgang, sammenlignet med tidligere rettstilstand og praksis. Uttalelsen i lovforarbeidene måtte etter nemndas syn forstås slik at terskelen for å godta forskjellsbehandling ved adgangsaldersgrenser som ikke tilsvarer aldersgrensene for alkoholservering,
skal være høy, og bare vil være aktuelt i særlige unntakstilfeller. Nemnda la også vekt på følgende uttalelse i proposisjonens side 146: «At forskjellsbehandlingen må være saklig, betyr at begrunnelsen må være legitim og at det må være et reelt behov for å forskjellsbehandle. En rekke formål kan tenkes å være saklige, og vurderingen må være om formålet er knyttet til en beskyttelsesverdig interesse. Dette vil typisk være hensyn til helse og sikkerhet, herunder beskyttelse mot psykisk, fysisk og økonomisk skade. At enkelte aldersgrupper erfaringsmessig lager mer støy enn andre, vil imidlertid vanskelig anses som en legitim begrunnelse mindre det foreligger helt spesielle forhold.» Etter nemndas syn ga uttalelsen uttrykk for lovgivers strenge tilnærming til hva som etter lovendringen skal kunne anses som lovlig forskjellsbehandling etter unntaksbestemmelsen. Det ble understreket at uttalelsen også må sees i sammenheng med § 9 tredje ledd, som innebærer at aldersgrenser som følger av lov eller forskrift, vil være lovlige idet bestemmelsen etter nemndas vurdering tilsier at en aldersgrense som ikke følger av lov eller forskrift, og er individuelt bestemt av utestedet, bare helt unntaksvis kan godtas. I den aktuelle saken mente nemnda at disse strenge vilkårene ikke var oppfylt. De forhold som var påberopt av Raus Bar AS ble betegnet som utfordringer som gjør seg gjeldende i store deler av bransjen, og som har vært vurdert i forbindelse med lovendringen.
Sak 20/288 gjaldt Utestedet Andre til Høyre i Oslo, som praktiserte en aldersgrense på 25 år. En 23 år gammel mann ble nektet adgang med bakgrunn i at han var under aldersgrensen og klaget saken inn for Diskrimineringsnemnda. Utestedet begrunnet nektelsen med at avvisning av gjester under aldersgrensen samsvarte med utestedets rutiner. Det ble anført at det å bruke økt aldersgrense som virkemiddel for å sørge for god kontroll og orden på utesteder var i tråd med instrukser og anbefalinger fra både Oslo Politidistrikt og Næringsetat. Nemnda kom nok en gang til at nektelsen representerte en overtredelse av forbudet mot aldersdiskriminering. Etter en grundig drøftelse med henvisning til uttalelsene i lovforarbeidene understreket nemnda at «Uttalelsen gir etter nemndas syn uttrykk for lovgivers strenge tilnærming til hva som etter lovendringen kan anses som lovlig forskjellsbehandling etter unntaksbestemmelsen. Uttalelsen må også ses i sammenheng med § 9 tredje ledd, som innebærer at aldersgrenser som følger av lov eller forskrift, vil være lovlige. Også denne bestemmelsen viser at en aldersgrense som ikke følger av lov eller forskrift, men som er individuelt bestemt av utestedet, bare helt unntaksvis kan godtas. Det må gjelde selv om kommunen og politiet kan ha anbefalt bruk av høyere aldersgrenser. Nemnda kan ikke se at Andre til Høyre i denne saken har dokumentert at det foreligger særlige forhold som gir grunnlag for å gjøre unntak fra lovens utgangspunkt om at slike aldersgrenser ikke er lovlige. Målet om å sørge for god kontroll og orden på utesteder er viktig i bransjen generelt, og dette hensynet har allerede vært vurdert av lovgiver i forbindelse med innføringen av forbud mot aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet».
Status
Med bakgrunn i disse sakene må det etter hvert kunne konstateres at Disikrimineringsnemnda har lagt noen tydelige føringer for hva som vil være innen- og utenfor rammen for lovlig forskjellsbehandling etter alder i utelivsbransjen. Det fremstår også som klart at adgangen til slik forskjellsbehandling vil være svært begrenset.
Nemnda har understreket at likestillings- og diskrimineringsloven § 6 første ledd forbyr diskriminering på grunn av alder som sitt klare utgangspunkt og at forbudet gjelder også dersom en person blir diskriminert på grunn av sin tilknytning til en annen person, og diskrimineringen skjer på grunn av forhold som nevnt i dette første leddet, jf. bestemmelsens tredje ledd. Med diskriminering har nemnda fremholdt direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er
lovlig etter unntaksbestemmelsene i §§ 9 og 10, eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 11. Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon på grunn av alder, jf. § 7.
I bevisvurderingen i diskrimineringssaker gjelder det alminnelige beviskravet i sivile saker, som i lovens er supplert av særlige bevisbyrderegler. Nemnda har i sine avgjørelser lagt til grunn det faktum som etter en samlet vurdering av bevisene er mest sannsynlig. Ved de konkrete vurderingene har nemnda presisert at forskjellsbehandlingen må ha hatt et saklig formål, den må ha vært nødvendig for å oppnå formålet og heller ikke uforholdsmessig inngripende overfor. Vilkårene er kumulative, altså slik at alle må være oppfylt i hver sak.
Nemnda har vurdert og avgjort spørsmålet om hvorvidt en nedre adgangsaldersgrense på 23 år ved utesteder bryter forbudet mot diskriminering på grunn av alder i flere saker, som har endt med en konklusjon om at dette var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av alder. I denne forbindelse er de «klassiske» argumentene om at man må praktisere en høyere aldersgrense for å unngå at noen «sniker seg inn», bruker forfalsket legitimasjon og at man det yngste publikummet er det generelt mest «bråkete» avvist som saklige grunnlag for forskjellsbehandling. Heller ikke øvre aldersgrenser med grunnlag i et ønske om å segmentere et yngre publikum og beskytte unge mot uønsket pågang fra eldre er akseptert som saklige grunnlag og det er etter hvert vanskelig å se hva som strengt tatt kan påberopes som saklig.
Det er all grunn til å henstille bransjen om å ta alvoret i disse sakene inn over seg og forholde seg til nemndas kriterier for saklighet. Likestillings- og diskrimineringsloven § 38 fastsetter at den som er blitt behandlet i strid med de aktuelle bestemmelsene i lovens kapittel 2 kan kreve oppreisning (erstatning for ikke økonomisk tap – «plaster på såret») og erstatning for eventuelt økonomisk tap noen er påført ved forskjellsbehandlingen og dersom det ikke kommer en gjennomgående og klar endring i bransjen er det all grunn til å anta at nemnda eller domstolene vil skru til sin praksis ved å tilkjenne slik erstatning (særlig oppreisning) i tillegg til å konstatere lovbrudd. Det må også påregnes at antallet klagesaker vil øke etter hvert som forbudet blir stadig mer kjent blant publikum som opplever seg diskriminert ved mer eller mindre tilfeldige aldersgrenser.
