Selv om det først var i 2002 at det ble innført et generelt og uttrykkelig forbud mot seksuell trakassering, har det på ulike samfunnsområder eksistert regler for å motvirke slik trakassering i mange tiår. Ikke minst har man på arbeidslivsområdet søkt å beskytte arbeidstakere mot trakasserende oppførsel, også av seksuell art.
Men én av flere ting #metoo har lært oss, er at det på ingen måte har vært noen felles forståelse av hva som er akseptert atferd. I en fersk dom (HR-2020-2476-A) trekker Høyesterett opp en helt ny linje i sanden når det gjelder hva som regnes som ulovlig seksuell trakassering. Dommen er banebrytende, og det må antas at den særlig på arbeidslivsområdet vil bidra til å styrke vernet mot seksuell trakassering.
Saken gjaldt en ung kvinnelig ansatt på en mannsdominert arbeidsplass. Kvinnen hadde ved flere anledninger ubehagelige opplevelser med bedriftens kunder, og spørsmålet var om kundenes atferd i de ulike situasjonene, hver for seg eller samlet sett, utgjorde seksuell trakassering i strid med likestillingsloven. På grunn av tidspunktet hendelsene fant sted på, ble saken vurdert etter den nå opphevede likestillingsloven § 8. Bestemmelsen er langt på vei videreført i ny likestilling- og diskrimineringslov § 13, og lovendringen har ingen betydning for dommens presedensskapende virkning.
Hva er seksuell trakassering?
For å rammes av forbudet mot seksuell trakassering, er det i hovedsak tre vilkår som må være oppfylt. Oppmerksomheten må være
- plagsom,
- uønsket og
- seksuelt betont.
Selv om dommen gir en grundig redegjørelse for alle vilkårene, er det særlig det sistnevnte vilkåret som belyses.
Seksuelt betont oppmerksomhet
Hvor mye skal til før det kan sies at oppmerksomheten er seksuelt betont? Er det nødvendig at det forelå en seksuell motivasjon bak handlingen?
Det ene tilfellet gjaldt en av bedriftens faste mannlige kunder, som stadig oppsøkte kvinnen når han var innom verkstedet. Ved flere anledninger hadde han kilt kvinnen i midjen, og ved ett tilfelle klappet henne på baken da han påtraff kvinnen på butikken. Under rettssaken aksepterte mannen at oppmerksomheten var uønsket og nok opplevdes plagsom for kvinnen. Derimot mente mannen at oppmerksomheten han hadde gitt kvinnen ikke var av seksuell karakter, og dermed kunne det ikke være snakk om seksuell trakassering. På samme måte som lagmannsretten, kom derimot Høyesterett til at handlingene samlet sett var tilstrekkelig seksuelt betont, og at selv om handlingene lå i det nedre sjiktet utgjorde mannens atferd overfor kvinnen, seksuell trakassering i lovens forstand.
Når det gjelder den andre kunden, var spørsmålet om seksuell trakassering knyttet til to atskilte episoder. Ved den første episoden lå kvinnen på kne og utførte arbeid på en kran da mannen kom bakfra, løftet genseren hennes opp og la hendene sine på kvinnens rygg. Kvinnen ble overrasket. Hun avbrøt straks arbeidet hun var i ferd med å utføre og forlot rommet. Kvinnens reaksjon, uttalte Høyesterett, innebar at mannen ble gjort klar over at kvinnen ikke ønsket noen slik oppmerksomhet fra han. Også her ble det derimot spørsmål om handlingen skulle betraktes som seksuelt betont. Lagmannsretten frifant mannen, og viste til at handlingen ikke var «utpreget seksuell». Høyesterett var enig i den beskrivelsen, men avviste samtidig at det var et vilkår. Ord eller handling kan godt være seksuelt betont uten at ordene eller handlingen har utpreget seksuell karakter. Høyesterett la dessuten vekt på at mannen ved en senere anledning hadde latt som han skulle ta kvinnen i skrittet, en handling som ble vurdert som utpreget seksualisert. Samlet sett kom derfor Høyesterett at også denne kunden hadde utsatt den kvinnelige arbeidstakeren for seksuell trakassering.
Sentralt ved vurderingen av om handlingen isolert var av en slik alvorlighet at den i seg selv må anses som «uønsket» i lovens forstand, er da om han – alle forhold tatt i betraktning – burde ha forstått at berøringen var uønsket, til tross for at A – naturlig nok – ikke hadde gitt noe signal om dette på forhånd.
I vurderingene vektlegger Høyesterett konkrete omstendigheter som styrkeforholdet mellom partene (ansatt vs. viktig kunde), aldersforskjell (ung kvinne vs. eldre mann) og arbeidsstedets karakter (mannsdominert arbeidsplass). Vi ser også at intensjonen fra den som beskyldes for trakassering, tillegges liten eller ingen vekt. Om episoden hvor mannen berører kvinnens rygg, uttaler Høyesterett at det er uten betydning om berøringen fra mannens side var ment som en spøk. Om det foreligger seksuell trakassering er altså langt på vei en objektiv vurdering, og i den grad subjektive forhold vektlegges, er det først og fremst med tanke på de subjektive opplevelsene til den som utsettes for oppmerksomheten.
Konsekvensene
Begge de mannlige kundene ble dømt til å betale oppreisningserstatning til kvinnen. I tillegg ble arbeidsgiver dømt i lagmannsretten til å betale erstatning for tapt arbeidsinntekt, et forhold som ikke ble påanket. Kvinnen sluttet i bedriften som følge av den seksuelle trakasseringen. Lagmannsretten fant at arbeidsgivers manglende håndtering og oppfølging av hendelsene var klart kritikkverdig, og arbeidsgiver og den ene kunden ble holdt solidarisk ansvarlig for det økonomiske tapet som kvinnen hadde lidt. Saken er derfor også en viktig påminnelse til arbeidsgivere om at ansvaret for å forebygge og følge opp hendelser med seksuell trakassering, ikke bare omfatter arbeidstakers ledere og kollegaer. Arbeidsgiver plikter også å beskytte sine ansatte mot slik atferd fra bedriftens kunder og samarbeidspartnere.