Dersom arbeidstakere står til arbeidsgivers disposisjon under reise til og fra oppdrag, harHøyesterett nå slått fast at dette skal regnes som arbeidstid. Imidlertid vil dette ikke nødvendigvis kunne danne grunnlag for overtid.
Høyesterett avsa dom den 4 juni, der det ble fastslått at dersom arbeidstakere som står til arbeidsgivers disposisjon blir sendt på reise, vil reisen bli regnet som arbeidstid. Staten som arbeidsgiver var av den oppfatning at reiser til og fra oppdrag utenfor det faste arbeid skulle regnes som reisetid og ikke arbeidstid. Reisetid vil bli kompensert i form av avspasering og evt. lønn, mens arbeidstid vil kunne danne grunnlag for overtidsbetaling og hviletid.
Høyesteretts behandling
I sondringen mellom arbeidstid og reisetid, var det avgjørende kriterium om arbeidstaker ble ansett å stå «til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeidsoppgaver ihht arbeidsavtalen» i denne «reisetiden».
Polititjenestemannen denne saken handlet om, var av den oppfatning at det var urimelig at noen av hans reiser ikke ble godtgjort som arbeidstid. Han tok derfor ut søksmål mot Staten. Han tapte i tingretten og lagmannsretten. Før saken var oppe til behandling i Høyesterett, ble det besluttet å stille spørsmål til EFTA-domstolen om forståelsen av arbeidstidsbegrepet. EFTA-domstolen ga polititjenestemannen medhold i at reisetiden skulle regnes som arbeidstid.
Høyesterett tok først stilling til om polititjenestemannen stod til arbeidsgivers disposisjon under reisetiden. Det ble lagt vekt på tre elementer som alle var oppfylt:
- Reisen var gjennomført av en arbeidstaker for å utføre oppgaver arbeidstakeren var pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested og var en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skulle kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.
- Arbeidstakeren var i en situasjon der han var rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instruks og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren.
- Pålegg om at han skulle tjenestegjøre på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, medførte at arbeidstakeren ble fratatt muligheten til å bestemme pendleavstand.
Polititjenestemannen fikk ikke medhold i all reisetid skulle kompenseres med overtid. Etter en tolkning av gjeldende tariffavtale kom et flertall på fire dommere til at reisetiden for to av reisene måtte godtgjøres etter hovedregelen om kompensasjon for reiser innenlands. Den tredje reisen skjedde i tilknytning til at tjenestemannen på sin fritid var blitt beordret til overtidstjeneste. Høyesterett mente da at han derfor hadde krav på overtidsgodtgjørelse etter en særregel i bestemmelsen om overtidsarbeid.
Betydningen av dommen
Hvorvidt denne dommen vil få betydning utenfor det konkrete saksforholdet er usikkert. De respektive parter i saken, er svært uenig hvordan dommen skal forstås.
Leder Sigve Bolstad i Politiets Fellesforbund er fornøyd med avgjørelsen:
«Dette ble veldig bra. Det er en avgjørelse vi er strålende fornøyd med. Dette vil lede til et sunnere arbeidsliv, ikke bare for politifolk, men for andre yrkesgrupper. Det handler om et anstendig arbeidsliv»
Staten v/Regjeringsadvokaten var uenig i at denne dommen hadde begrenset betydning utover den aktuelle saken og tilfeller som ligner:
«Den vil gjelde for polititjenestemenn og andre grupper som er underlagt en særskilt tilkallingsrett, som de som reiser i tjenestebil, har med seg utstyr og er kontaktbar for arbeidsgiver utover det normale».
Vår oppfatning er at Høyesteretts beskrivelse knyttet til vilkåret om å stå til disposisjon for arbeidsgiver viser at avgjørelsen vil kunne få betydning utenfor den konkrete saken.
Når det gjaldt overtid, ble dette kun gitt, når arbeidstaker på sin fritid ble beordret til tjeneste.
