Etter å ha tapt i tingretten og lagmannsretten konkluderte en enstemmig Høyesterett i en nylig avsagt dom med at bestemoren hadde krav på at fylkesnemnda tar stilling til om hun skal ha rett til samvær med barnet. Dette som følge av Høyesterett brøt med tidligere praksis og fastsatte at tre timer samvær seks ganger i året ble ansett som et «svært begrenset samvær» med de biologiske foreldrene og derfor åpnet for et selvstendig samvær for bestemoren.
Etter barnevernloven § 4-19 fjerde ledd kan barnets slektninger eller andre som har nær tilknytning til barnet kreve at nemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og samværsrettens omfang når nemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.
I dommen uttaler Høyesterett at:
Samvær med besteforeldre kan også bidra til å styrke og videreutvikle barnets bånd til den biologiske familien når det er fastsatt et samvær som er så begrenset at det i utgangspunktet ikke er egnet til å styrke og utvikle båndene mellom foreldrene og barnet. Dersom relasjonen til besteforeldrene er opprettholdt under omsorgsovertakelsen, kan man heller ikke se bort fra at dette kan lette tilbakeføringen til foreldrene etter § 4-21.
Selv om tre timers samvær seks ganger i året ble ansett som «svært begrenset samvær» kan det etter gjeldende rett ikke oppstilles en norm for vanlig samvær. I hver sak må det foretas en konkret vurdering hvor en rekke momenter må tas i betraktning. Høyesterett uttaler likevel at nivået for samvær hvor gjenforeningsmålet gjelder og hensynet til barnet ikke gjør det nødvendig med mindre samvær vil ligge over åtte ganger i året.
Dommen innebærer at flere slektninger kan kreve samvær med barn som er flyttet i fosterhjem enn det som ble lagt til grunn som en norm tidligere. Lurer du på om dommen er relevant for deg, kan du ta kontakt med en av våre personrettsadvokater.
Ønsker du å lese dommen kan du trykke på denne lenken.
